I dette innlegget så bruker jeg begrepet hevdeteknikker, og det er ikke det samme som hersketeknikker. Hevdeteknikker definerer jeg som de teknikkene som er nødvendige for deg til å kunne forsvare deg, og for å kunne vise fram hva som bor i deg. Hersketeknikker derimot, oppfatter jeg som at generelt sett brukes om bevisst misbruk av hevdeteknikker.

Fra fødselen av, så vil jeg si at barn grovt sett er utstyrt med tre forskjellige hevdeteknikker: Gråt, sinne og karisma. Ettersom barnet blir eldre, så blir jo barnet mer bevisst på hva det oppnår med hver av de tre forskjellige hevdeteknikkene, og vil for eksempel kanskje øke sin bruk av en av de tre hevdeteknikkene framfor de to andre.

Voksne mennesker derimot, vil jeg si er ennå mer bevisste på sin bruk av hevdeteknikker, og kan utvide repertoaret sitt av hevdeteknikker til for eksempel: Taktikk, taushet, unnvikenhet, mm. Noen få voksne mennesker klarer til og med den sjeldne kunsten å vise myndighet framfor for sinne, og det selv om de blir kraftig provosert, men de fleste er tydeligvis helt avhengige av å bruke hevdeteknikken sinne, så derfor tar jeg for meg den hevdeteknikken her.

Hvis en liten unge blir sint på foreldrene sine, så er nok de fleste foreldre ikke mer bekymret enn at de synes det er ubehagelig å høre på, samt bekymret for at ungen da kan gå rundt å knuse og ødelegge ting, og at de derfor prøver å roe ned ungen. Hvis et voksent menneske derimot blir sint, så er nok de fleste betydelig mer bekymret for hva det mennesket kan finne på å gjøre der og da, eller senere, fordi et voksent menneske i stor grad også kan utføre taktiske og voldelige handlinger. Dermed oppstår det også en viss fryktkultur rundt det mennesket hver gang det blir sint, og eventuelt også i etterkant.

Så når barnet har blitt tenåring, så har det blitt gammelt nok til at det oppstår en viss fryktkultur rundt tenåringen når den blir sint, og det er nok en av grunnene til at endel foreldre synes at det er vanskelig å ha tenåringer i hus. Ikke dermed sagt at jeg fordømmer at tenåringer blir sinte, for det kan jo også godt være at foreldrene trenger en irettesettelse.

Jeg som har levd noen år, har derimot observert at noen voksne mennesker bevisst misbruker hevdeteknikken sinne på den måten at de skaper en daglig, og omfattende, fryktkultur rundt seg, og at de derved stort sett bare får angstfulle ja-mennesker i sin innerste sosiale krets (så lenge ja-menneskene ikke klarer å bryte ut), eller de får hissige kritikere (og hvor det derved oppstår mye krangling). Da er misbruket av hevdeteknikken sinne ofte gått så langt at disse kruttønnene ofte ikke engang bryr seg om de er konsekvente om når de blir sinte overfor sine barn eller ikke, slik at barnet en dag kan få lov til å gjøre en ting, mens det neste dag blir kjeftet på for å gjøre den samme tingen.

Så en slik oppførsel fra en voksenperson, mener jeg er en oppskrift på at barn utvikler omfattende grad av sosial angst, da det virker som at barna stort sett setter foreldrene i samme kategori som andre voksne, og derfor også får sosial angst av å omgåes andre voksne, eller barna kan få en generell mistillit, og protestadferd, mot hele voksen-samfunnet, og kan derved utvikle voldelig og kriminell adferd.

Det ser for meg også ut til at en lignende mekanisme virker inn på ektefeller og andre nærstående voksne mennesker som omgåes slike uberegnelige kruttønner. Jeg har for eksempel observert at visse voksne mennesker for en stor del har mistet all sin humoristiske sans etter å ha vært underdanig i et slikt omfattende fryktkultur-miljø over flere år, og jeg har også observert at noen tar etter kruttønnas adferd etter at de har klart å bryte seg ut av miljøet, for da er de tydeligvis kommet svært langt unna det å finne tilbake til sin humoristiske sans, som jeg mener kunne ha bidratt til å dytte dem over i en mer avslappet retning.

Jeg har dessuten observert at noen av disse uberegnelige kruttønnene til og med kan bli så høye på seg selv at de bare flirer når de blir konfrontert med at de ofte ikke engang er konsekvente om når de blir sinte og ikke, eller at de bare flirer når de blir konfrontert med at de ofte kjefter før de spør.

Jeg vet om en historie om en slik uberegnelig kruttønne som satt i et familie-juleselskap, og der fortalte at hennes nyttårsforsett var å bli slemmere, og hvorpå en av gjestene deretter ble helt blek i ansiktet. Den kruttønna pleide forøvrig også å bli sint hvis hun mente de nærmeste ikke besøkte henne ofte nok. Jeg vet at hun har hatt en vanskelig oppvekst, og hvor mye kan tyde på at hennes overlevelses-strategi opp gjennom årene var å bli mye sint. Så kan man jo da spørre seg om når man går rundt og er så mye sint, så blokkerer man kanskje også mye av tankene som skulle gå til å vurdere sin plass i samfunnet og hvordan man påvirker andre mennesker rundt seg? Historien var iallefall at den kruttønna utviklet seg til å bli et trollete menneske. Så jeg spør igjen som i overskriften:

Har du et bevisst forhold til når, og hvor ofte, du blir sint, og hvordan ditt sinne påvirker andre?

Dette innlegget er altså ikke en generell kritikk av hevdeteknikken «å bli sint», fordi å bli sint føles tydeligvis for de fleste å være den eneste teknikken de har til rådighet til å forsvare seg med når de blir kraftig provosert, og hevdeteknikker er jo tildels innarbeidet i et menneske som en “ryggmargsrefleks”.

Forøvrig så kan folk lære mer om hevdeteknikker ved å lese min bok Smalltalk, og slik kan man kanskje klare å jobbe mer med seg selv for å bli mer avslappet, og kanskje også skaffe seg nye venner i nærmiljøet. Dessuten så kan man nok slik også få mer psykologisk innsikt for lettere å kunne klare å unngå og havne i et omfattende fryktkultur-miljø.

Mr Trampnoise